ACDCjenta

steffen er en 17 år gammel gutt som liker AC/DC og altid har på sixpence. han begynte å bruke sixpencen før sommerferien. først nå fant han ut at den var for stor og det var brillene hans som holdt den oppe. i dag var det for varmt for sixpencen og da ble jeg sjokka! steffen går på TIP i paralellklassa mi. dette var nok et random innlegg ja:P og jeg liker skolebrød, spiste faktisk 5 stk i går:D aksel spiser brødskive med ost til lunsh i dag! og russen irriterer meg med å tro de er kule. jørn are er egoist! han vil ikke dele brus. nudler minner meg om mitt nydusja hår.jeg gleder meg til helgen, men det bryr ikke deg! RANDOME får aksel til å le, enjoi!

fant et gammelt bilde av meg:

da så jeg sveisen min og savnet den, så nå har jeg fått den tilbake!

men litt info om hva dette egentlig står for og mote:

jeg ser at det er flere og flere som annskaffer seg denne undercut også kan man kalle det for sidecut, frisyren uten å ha en anelse om hva den står for. noen av tengene det kan stå for er:

-sammfunns engasjert

-appolistisk

-punk rocker i musikkstilen

-punker

-anarkist

-nasjonalisme, på slutten av 60 tallet deltok skinheds i en voldelig kamp mot pakistanere noen steder.

-tilig raggae

om ingen ting passer så vil jeg ambefale å ikke ta å skinne håret... jeg har mine meninger om sammfunnet, jeg liker punkrock og jeg er vel litt nasjonalist også på noen måter. jeg har da et grunnlag for å ta det... det er ikke BARE noe jeg tar fordi det ser bra ut.. det er et lite budskap!

da satt vi i naturfagstimen. skribbler over vann i værden osv.. synes skolen kunne startet senere!

jeg har tenkt lenge og kommet fram til noe enkelt men også så sant!

Det er nå vi lever, ingen kan garantere morgendagen.

det som er gjort kan ikke endres på,

men alikevel må vi passe på hva som skjer i fremtiden nå.

det er kun det som er nå og fremtiden vi faktisk kan endre på.

gårsdagens tabber kan man ikke rette på,

men om det har konsekvenser for mårgendagen må du ta ansvar og gjøre det du kan for å rette det opp.

det er ingen oppskrift på livet, bare det at i dag kan du endre synspunkt og meninger,

og det beste som er for ens egen del er å prøve så godt man kan og gjøre det rette for seg selv og andre.

prøve å gjøre det godt!

Elevator buttons and morning air
Stranger's silence makes me wanna take the stairs
If you were here, we'd laugh about their vacant stares
But right now, my time is theirs

Seems like there's always someone who disapproves
They'll judge it like they know about me and you
And the verdict comes from those with nothing else to do
The jury's out, but my choice is you

So don't you worry your pretty little mind
People throw rocks at things that shine
And life makes love look hard
The stakes are high, the water's rough, but this love is ours

You never know what people have up their sleeves
Ghosts from your past gonna jump out at me
Lurking in the shadows with their lip gloss smiles
But I don't care 'cause right now you're mine

And you'll say don't you worry your pretty little mind
People throw rocks at things that shine
And life makes love look hard
The stakes are high, the water's rough, but this love is ours

And it's not theirs to speculate if it's wrong and
Your hands are tough but they are where mine belong in
I'll fight their doubt and give you faith with this song for you

'Cause I love the gap between your teeth
And I love the riddles that you speak
And any snide remarks from my father about your tattoos will be ignored
'Cause my heart is yours

So don't you worry your pretty little mind
People throw rocks at things that shine
And life makes love look hard

And don't you worry your pretty little mind
People throw rocks at things that shine
But they can't take what's ours, they can't take what's ours
The stakes are high, the water's rough, but this love is ours

jeg og magnus har vert sammen før i ca 2, 3 år, men et kjent faktum er at i tennårene forandrer man seg mye. vi passet  rett å slett ikke sammen lengre og trengte nok en stund fra hverandre. vi møtte hverandre og rett å slett fant ut at dette kunne funke igjenn, et kyss for å sjekke følsene var det som skulle til. ettersom jeg har vert så opptatt med å gjøre andre ting har det ikke blitt mye tid til å blogge. så derfor gjør jeg det nå :) legger ved noen bilder fra fredriksten festning i halden med gutten min<3

for å klargjøre en ting, Suzuki er katten min på 8 år.. eller var? han ble brått syk for ett par dager siden.. det har vel pågått en stund uten at jeg merket det. han sluttet nesten å spise helt og gikk ned fra 11kg som en glad og feit katt til en 4-4,5kg like glad og tynn katt, men det stoppet ikke der. han fortsatte å gå ned men jeg veide han ikke før det var for sent. jeg trodde han bare var sær som katter flest blir med åra. men jeg tok feil.. kvelden før var han glad som altid, kjempe innpåsliten og kosete som altid og bortsett fra at han var ganske tynn var det meste normalt og vi lå sammen i senga mens han lå inntil meg og malte rolig til jeg sovna som vanlig. dagen etter på morgenen virket alt greit, men når jeg kom hjem lå han på gulvet med annsiktet ned i en genser jeg hadde slengt på gulvet. en ganske unormal handling til han å være. han pleier jo å ligge som en ball på teppe i vinduet eller i senga mi. jeg stussa litt på det men skjønnte ikke at det var alvorlig. jeg pusa på han og han kom og koste i når jeg satt meg i senga. jeg snnakket i telefon mens jeg observerte han, da så jeg at han ble værre og merkeligere. han viste symptomer på hjerneblødning sånn som rotta mi en gang gjorde. han vinglet og og så skikkelig svimmel ut. hode hans hadde på en måte festa seg til å se ned, men jeg så på øynene at han ville se opp. Jeg tok han på fanget og kjennte etter i nakken og skuldrene. han kunne bevege hode oppover uten tegn til smerte så hvorfor gjorde han det bare ikke tenkte jeg. jeg maserte hele pusen mens jeg lette etter feil med hendene mine, han var litt hard noen steder i magen, men jeg er ingen ekspert på åssen ting skal være men bare observerte det. Han hoppet ned på gulvet og la seg i den merkelige stillinga si på gulvet med hode ned. Jeg kallte på han flere ganger og jeg var ganske så redd. Når jeg begynte å gråte å sa navnet hannes kom han til sengekanten og ville opp, men han kunne ikke se opp hvor han skulle hoppe så jeg løftet han. han la seg inntil meg helt rolig å bare lå der. jeg tok rolig på han og han prøvde å male, men det ble ingen vannlig maling. En slags gurglende lav lyd som om han ble kvelt halvveis. Jeg la hodet hannes pent rettere og fant en krystall og sirkulerte den over han for det pleier og hjelpe litt på meg. Det virket ikke noe serlig. jeg trengte medisinsk hjelp så jeg ringte pappa og ba han komme hjem for pus var syk. Jeg prøvde å gi han favoritt godteriet hans uten at han ville spise. Jeg prøvde fiskekake og ost, men det virket heller ikke. Før pappa kom hadde pus kravlet inn i buret sitt som han en gang kom meg fra der han ble født. han har ikke rørt det buret på flere år, men han skjønnte vel kansje hva som var på fære. Jeg la teppet hannes rundt buret så han ikke skulle bli kald eller se ut siden han var livredd den store værdnen utenfor døra. Jeg hadde ikke dør på buret så jeg holdt buret med inn/utgang mot brystet mitt på vei til bilen. hele veien koste jeg med han, strøk han og ba om at han måtte bli bedre og klare seg fordi jeg trenger han. Jeg healte han med håp om det beste. når vi var halveis på veien til dyrlegen glimtet han til, jeg var overlykkelig men fortsatt redd. I 1 minutt virket han frisk igjenn, men jeg ville fremdeles ha mere hjelp så pappa fikk ikke snu bilen. Å der var bra for pusen ble like ille igjenn og værre i hodet. når vi endelig kom fram tok vi pus ut av buret. Jeg så allvåret da for han sprellte ikke av reddsel for legen og hadde ikke angst for og være andre steder enn hjemme. Legen tittet på han og følte på han. Hun fortalte att pusen hadde problemer med nyrer og hadde fått celleforandring(tror jeg det het) i nakken. Og dette var virkelig ille. De kunne prøve og behandle dette, men det ville mest sannsynlig ikke gå fordi han var så svak, utsultet og dèhydrert. Dessuten ville prisen bli veldig høy. Hun kastet ett blikk på den slappe syke pusen og sa at det kansje var lurt å la han slippe. da dette gikk opp for meg ville jeg ikke, men jeg var så glad i pusen at jeg måtte si ja for å få lidelsene til å slutte og terge han. Jeg holdt Suzuki i armene mens de ga pusen en sprøyte så han sovnet. jeg gråt og tenkte på det gode stundene før jeg skulle sove, hans trøstende blikk når jeg var lei meg, den herlig følsen av hans nærvere, den gode vennen han var for meg. Uansett om jeg hadde gjort noe dumt var han der og var like glad i meg. jeg tittet han inn i øynene og så gardinene på øye trekke seg for. han var nå i dyp søvn. jeg koste masse med han og prøvde å få meg til å si hade. dyrlegen satte inn nådestøte med en avlivningssprøyte i hjerte hannes. jeg gråt og var helt fra meg og klemte den lille kroppen inntil meg.pappa ga meg ett støttende klapp på skulderen og noen trøstende ord: han har hatt ett godt liv og nå trenger han ikke ha de vondt.  pappa og legen lot meg være i fred en stund. jeg tror det rablet litt for meg for jeg hvisket ting til han som at: "Du må være hos meg selv om kroppen blir her, jeg trenger deg! Du er så fantastisk og jeg trenger deg. Kom til meg og vær hos meg" osv.. jeg måtte legge fra meg kroppen til pusen og jeg stirret inn i de tomme øynene hans en siste gang. jeg dro hjem og snakket med mamma og en veninde og sendte et parr tekstmeldinger om den triste nyheten. jeg fikk beskjed fra en at Susuki ville fortsette å bli hos meg, at sjela hannes vil bli hos meg fordi den vet jeg virkelig trenger han. jeg har sett han 2-3 ganger på rummet når jeg ikke tenker på han og jeg minst aner det. mulig jeg er sprø, men det virker som en trøst. men jeg savner Suzuki så utrolig mye uansett. det å kjenne pelsen hans inntil meg og kose med han, høre han maler fordi han liker det jeg gjør. kjenne at jeg virkelig er elsket uten at han sier et ord. det er noe jeg setter utrolig pris på, noe jeg nyter hvert sekund av. jeg vet jeg ikke vil få akkurat Suzuki tilbake, men jeg vil fremdeles ha ny katt. Desverre sier pappa nei :'( Men jeg trøster meg med at jeg på en måte kan føle at Susuki, selv nå, akkurat nå så bare veit jeg han er her for meg i nærheten!<3

RIP

enjoy:) gjerne fortell meg om dere synes det ble bedre nå:P